Erik Lindland har bygd en romantisk liten skogskirke på Lindland utenfor Risør. I dag innvies den med bryllup. Historien bak er et lite eventyr.

Erik Lindland har bygd en romantisk liten skogskirke på Lindland utenfor Risør. I dag innvies den med bryllup. Historien bak er et lite eventyr.

Det var en gang en tann­lege som bestemte seg for å bygge en skogskirke. Han syntes det var på sin plass med et sted hvor slitne mennesker kunne trekke seg tilbake og være i stillhet og ettertanke. Tannlegen fikk ideen fra en venn, som savnet et slikt sted. Siden tannlegen var en ivrig samler, hadde han allerede materialene til et gammelt stabbur fra 1700 tallet liggende. Stabburet fikk han kjøpe rimelig av Politimesteren i Risør, fordi det var gammelt og i dårlig stand. Riksantikvaren hadde ingen interesse av det. Med tillatelse fra bygningsrådet i kommunen i hånd begynte han å arbeide.

- Det er min drøm at dette stedet skal ære til glede for mennesker og til ære for Gud, sa han.Tømmerstokk for tømmerstokk begynte kirken å ta form. Besøkende kunne se at tannlegen var en dyktig bygningsmann.

- Jeg tror kirken blir så vakker at jeg vil gifte meg der, sa datteren til byggmesterens beste venn. Byggmesteren selv syntes det var en god idé. Samtidig visste han at da måtte alt være i skjønneste orden til den store dagen. Gode hjelpere lånte han en hånd, og Lindland visste hvordan han ville at kirken skulle bli. Altertavlen skulle understreke meningen med kirken.

«Kom til meg, alle om strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile!». Verset ble skrevet med stødig pensel, på innsiden av dører som kunne lukkes over selve alteret.

I sentrum ble Henrik Sørensens bilde av Jesus, stående med åpne armer, plassert. Under og på sidene av Jesus ville byggmesteren ha menneskene. Merkelige, grå ansikter med ståltråd til kropp.

- De skal symbolisere sjelene. De skadede og sårede sjelene, fortalte Lindland dersom noen spurte. Bare et av ansiktene vendte mot Gud. Det var for å vise at Gud valgte ut det svake. Rammen rundt altertavlen ble laget av fotendene til en gammel indisk seng.

- Siden jeg møter mange slitne mennesker vil jeg at budskapet i den lille kirken skal være at man kan komme som man er. Kirken skal alltid være åpen, og det skal være rom for tvil, tenkte Lindland. Han fortsatte å jobbe både tidlig og sent, slik at kirken skulle bli ferdig til bryllupsdagen.

For å bygge den lille skogskirken, som kostet i overkant av 280 000 kro­ner, brukte tannlegen penger fra egen lomme. Vinterhalvåret hentet han frem gamle kunster som tannlege, og tok vi­kartjeneste forskjellige steder i Norges land. Sommermånedene var han alltid på stølen. Sammen med kona Hjørdis hadde tannlegen allerede bygd ni gam­le hus i seterstil på Lindland. Kirken skulle bli det tiende, og byggmesteren drømte om at den en dag skulle bli vigslet.

Rare ting Lindland i en årrekke had­de samlet på, fikk en ny funksjon i den lille kirken.

Høygafler ble trappetrinn opp til hemsen. Der skulle også et gam­melt orgel stå. Drikketrau fra et fjøs ble døpefont og hesjestaur ble tak. Gamle kirkebenker ble malt og dekorert. På benkeryggene ble det skrevet inn vers fra Bibelen.

- Det er for at man skal få med seg et gudsord - selv om man blir lei av å lyt­te til den som taler, forklarte byggmesteren. I tillegg til 20 sitteplasser i ben­keradene ble det lagt ut puter på hem­sen. Slik skulle kirken kunne romme flere. Mange skulle få glede av skogs­kirken. Så ble det bygd en port med åpne dø­rer utenfor kirken, og byggearbeidet nærmet seg slutten.

Brudeparet fikk 'komme og inspisere, og de syntes kir­ken var over all forventning. Fredag kveld var alt i den skjønneste orden og lørdag ble brudeparet kronen på verket. De ble godt gift og levde lykkelig alle sine dager...»

Ingeborg Sundsdal og Kjetil Steinsrud er første par ut. De ville ha et annerledes bryllup og gifter seg i skogskirken i dag.

Dette skal være et sted til glede for mennesker og til ære for Gud, sier Erik Lindland.